Den gang da

Det var den gangen det var plass til masse gress mellom rekkehusene.

Den gangen alle mammaer var hjemme og alt luktet grønnsåpe – eller middag. Den gangen det hang filleryer ut av soveromsvinduene hver torsdag – den uuttalte konkurransen om hvilken kone som var den beste vaskekjerringa. Den gangen mødre kokte minst fire kanner kaffe hver dag, og alltid hadde vafler eller kake til kaffen. Den gangen hver eneste lille kvadratmeter plen var fylt opp av pledd og dokker, små, strenge skolefrøkner eller ville indianere. Den gangen du var indianerjenta til en av cowboyene og levde noen timer under fullstendig beskyttelse av en liten tøffing med halstørkle og pinnepistol. Den gangen alle mammaer og pappaer var gift med hverandre og alle nabofruer passet hverandres barn – om noen skulle i butikken. De ble ikke lenger borte enn det, mammaene – de kom halsende hjem igjen med farse og poteter, hvalbiff, bankekjøtt og PEP i posene sine. Og alle pappaene kom hjem til skinnende rent hus og ferdig middag klokka fire. Og etter middag var det HVILE – for pappaer, som sovnet med den digre utgaven av lokalavisa over ansiktet, på sofaen. Det var hvisketimen vår. Vi kunne komme inn, men vi måtte være stille. Det var viktig at alle pappaer fikk middagshvilen sin – ellers hendte det vi barna fikk både sure mammaer og pappaer.

Det var sånn den gangen, at tante kom innom og lånte en tier til bensin på den bittelille, lyseblå bilen sin. Da kunne hun kjøre rundt i distriktet en uke, eller i hvert fall veldig lenge.

Den gangen var jeg en lykkelig, liten trassbombe med stor sans for rettferdighet og brannbiler. Jeg var en gjenganger i sandkassa, og likte meg best sammen med guttene. Det var mest realt sånn. Jeg tok gjerne imot en lusing eller god brytekamp – om jeg bare fikk lov til å hevne meg når de minst ante det. Guttene, altså.

Det er rart å tenke på hvordan alt ble – lite visste jeg om alle brytekampene jeg skulle gå mer eller mindre bevisst inn i videre i livet. Og hvor mange lusinger som har kommet sjelen min til gode underveis.

Men så er det jo sånn: Det som ikke knekker deg, blir du sterkere av.

Jeg ble en god bryter etter hvert.

Advertisements

Én tanke på “Den gang da

  1. Det er andre tider nå, en bruker mopper og støvsugere , setter litt godlukt i vinduskarmen så alle skal tro en har vasket til helga 🙂
    Nabokona jobber hele dagen, så det blir lita tid med kaffetreff hos naboen.
    Barnehager og sfo er dem som har ansvaret for ungene når mor og far er på jobben. Savner litt den tida som du beskriver….:-)husker godt at mødrene våre passet på hverandres barn når dem skulle gjøre forskjellige ærender i sentrum.
    Ønsker deg en fortsatt fin sommer!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s