Halleluja?

Jeg gikk på søndagsskole et år eller to da jeg var liten. Kanskje fordi ”alle andre” gikk der, men jeg tror nok det var mest for å få gullfisker i boka. Vi fikk nemlig det – en bitteliten klistregullfisk i en liten bok hver gang vi møtte opp. Jeg husker ikke så veldig mye av hva vi gjorde der, men jeg kan enda et par av sangene vi lærte. ”Min båt er så liten” blant annet.

Jeg var veldig glad i å synge da jeg var yngre og ville gjerne begynne i kor. Og hvilke muligheter hadde man? JO – det eneste vi sangglade kunne gjøre, var å melde oss inn i mini-gospel eller noe i den duren. Altså kristenkor. Noe annet fantes ikke i området der jeg bodde i hvert fall. Jeg endte opp med å synge i barnekoret til Filadelfia-menigheten. Be, så skal du få – let så skal du finne osv. Etter hver korøvelse var det ord for dagen, vitnesbyrd og annen halleluja-trafikk. Jeg husker jeg syns det var kjedelig – selv om det tross alt var mer liv der enn i statskirken…

Etter noen måneder med sang hadde vi mulighet til å melde oss på leir. Det er klart jeg ville det! De andre barna og ungdommene i koret var jo snille, koselige mennesker, og jeg kunne få reise vekk sammen med dem en uke – uten foreldre! Jeg var 11 år og syntes det var STORT! Det er ett inntrykk jeg sitter igjen med etter den uka, og det er: Jeg var skremt! På kveldene var det samling i en slags gymsal eller lignende. Og der ble man bedt for, enten man ville eller ikke. De fleste ville nok, mens en god del av oss nok ikke var så sikre på hva DET ville si. Men vi sang og ropte hallelujah som best vi kunne. Det som var så fryktelig skremmende, var TUNGETALEN. I løpet av disse samlingsstundene var det mange av de voksne og noen litt eldre ungdommer som begynte å bable usammenhengende på et språk ingen forsto. Etter jeg ble voksen har jeg kunnet sammenligne det med diverse former for ruspåvirkning. Du vet sikkert hvordan overstadig berusede høres ut?

Så en kveld etter MØTET (Jeg har forstått at det i de kretser ikke kalles samlingsstund – det heter MØTE), ble vi stående en gjeng halvstore barn og pusse tenner rundt en slags brønn utenfor. Og så begynte et par av guttene å le. Det ene tok det andre og samtlige rundt brønnen lo og lo og lo. Og jeg var helt sikker på at nå var jeg frelst! Jeg hadde jo hørt hvor mye glede man fikk i hjertet ved å ta i mot Jesus – og sett hvor bablete og lattermild man kunne bli etter møter. Så selvfølgelig var jeg frelst. Jeg lo og lo og følte at livet var bra, og at nå ble det orden på sakene! Dagen etter var ikke følelsen der mer, og jeg husker at jeg følte meg rimelig skuffa! Jeg hadde jo forventa et liv fylt med latterkramper… Jeg var ikke medlem i koret særlig lenge etter leiren. Jeg følte meg teit og dum og syntes det var kjedelig med Jesus-sanger. Jeg likte bedre ABBA-låter..

Men noe jeg lærte i løpet av søndagsskolen og leiropplevelsen, og for så vidt i alle år med kristendomsundervisning på skolen, som JEG forsto var det viktigste: DU SKAL ELSKE DIN NESTE SOM DEG SELV. Det ligger ganske så mye i den setningen, ikke sant? La andre værra som de er om de ikke vart som de sku’, Alle er seg selv – alle er vi gode nok. Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg! GRUNNPILARER! Jeg mener det dreier seg om sunt bondevett og normal folkeskikk for ALLE. Og det bør i høyeste grad gjelde for de som påberoper seg å være aktivt kristne!! Det viktigste budet av alle!

DERFOR er det med stor forundring jeg registrerer at enkelte som forkynner guds ord, både i privat og offentlig sammenheng, er noen av de mest dømmende og fordømmende mennesker jeg vet om! De kritiserer alt og alle for alt fra klesstil og bolig, til hvordan andre mennesker velger å leve sine liv. Og da særlig HVEM andre velger å leve sammen med. De har krabbet opp på en imaginær pidestall og der sitter de og dingler med selvtilfreds mine og rakker ned på andre som ikke er 100 % som de selv. De har ingen intensjoner om å prøve å forstå mennesker som ikke praktiserer kristendom, og er de første til å snakke nedsettende om andre levesett og religioner. Jeg kunne fortsatt med eksempler i en evighet. Det skal jeg ikke. Men jeg kjenner det blir vanskelig å elske dem..

Med hvilken rett påberoper de seg å være bedre enn andre? Det får jeg kanskje aldri svar på, men jeg lover at det er et par stykker jeg kunne tenke meg å spørre!

Jeg må for ordens skyld legge til at jeg kjenner flere personlig kristne som er omsorgsfulle, snille mennesker, altså! Det er heldigvis mer unntaket enn regelen jeg skriver om nå.

FRAMSNAKKING

FRAMSNAKKING er rimelig hett for tida. Reklamemannen Svein Spjelkavik er mannen som fant opp ordet etter en lunsj på jobben. Han og en del andre kollegaer satt som vanlig og baksnakka folk under lunsjen. Da var det ei dame ved bordet som reiste seg opp og sa: – Hvis dere ikke kan si noe PENT om folk, så vil jeg ikke sitte sammen med dere mer!

Dette tok Spjelkavik virkelig til seg. Fra det øyeblikket bestemte han seg for å gå i bresjen for det å snakke fint om folk som ikke er til stede. Og dette kaller han altså FRAMSNAKKING.

Det ble oppretta en framsnakke-gruppe på Facebook – som tok helt av! Pr i dag har gruppa 126 958 medlemmer her i landet, og flere andre land – bl.a Sverige og Danmark – har oppretta lignende grupper med mange medlemmer.

Jeg har tenkt på det der en del. Er jeg en baksnakker eller framsnakker? Egentlig litt av begge deler, om jeg skal være ærlig. Jeg vet at jeg er flink til å snakke varmt om folk jeg syns er flotte, men jeg faller ganske ofte i fella når det gjelder å snakke mindre pent om folk jeg av en eller annen grunn ikke kan noe med. Sikkert en stygg uvane jeg burde bli kvitt! Det er sikkert mye bedre å ikke si noe om vedkommende, hvis du ikke har noe pent å si. Men lett er det ikke! Dere vet jo hvordan jenter ofte er over en kopp kaffe. Da blir det drøfta mye og mange, og alt er ikke like pent bestandig. At jeg blir 100 % framsnakker over natta, er jeg rimelig sikker på at ikke går, men at jeg tenker hardt over det og forsøker – det kan jeg love!

Så da begynner jeg:

I dag vil jeg framsnakke ei utrolig flott dame som jeg er veldig veldig glad i. Vi møttes for 6 år siden og har opplevd masse sammen. Vi har reist land og strand rundt, vi har hatt mange helger sammen og bare kost oss hjemme, og vi har hatt en million gode samtaler som har betydd enormt mye for meg. Denne dama er utrolig godhjerta og snill.  Vanvittig morsom er hun også! Og ikke minst en lojal, pålitelig og stødig venn. Jeg kaller henne bare storesøstra mi – for jeg føler at vi har et bånd som ikke kommer til å slites uansett hva fremtiden bringer. Nå har hun flytta langt vekk – over dammen til Danmark, og jeg savner henne masse. Men jeg vet at jeg og mine alltid er velkommen hos henne i lysets land og på vakre Tussilago. Jeg er enormt glad i deg, Torill – takk for at du er den du er!

Nei – DET går jo ikke?!

Jeg har jo laget en ny fane her på bloggen – MIN BOKVERDEN.

Her hadde jeg tenkt å skrive litt om bøker jeg har lest og kanskje anbefale noen til deg også. Men når du har en fane, kan du ikke legge inn nye innlegg – du må redigere på den aktuelle siden, slik at det blir ett laaaangt dokument. Og jeg vet ikke?? Blir det ikke litt kjedelig for dere som leser å måtte scrolle langt nedover for å få lest Dagens Bok? Er det bedre om jeg legger det inn som et vanlig blogginnlegg – slik at det siste jeg skrev kommer først?

Hva synes DU? Det vil jeg gjerne vite – for jeg skjønner det er en god del av dere som er like glad i bøker som meg!

Dette er forøvrig Dagens Bok – som du foreløpig kan lese om under fanen Min Bokverden:

Fine høsten

Jeg er ikke glad i vinter i det hele tatt. Og jeg vet at den ubønnhørlig lurer rett rundt hjørnet. Derfor er det så utrolig deilig når høsten viser seg fra sin beste side – som i dag. Energipåfyll – helt gratis!

Noe av det første som møter oss på vei inn til SIF-hytta er……RUDOLF……..

Rudolf bor på Kinnerud Gård sammen med min «gamle» kompis Bent og hans familie. –  Her lokker Bent med seg en vær som skal på tur…

Vi hadde tenkt oss på SIF-hytta for en vaffel, men der var det stengt. Så da gikk vi til Skiold-hytta i stedet

Det var ikke dumt! Helt herlig å sitte på verandaen der og nyte utsikten over Stegla

Koselige Skiold-hytta trekker mange folk – livvat rundt der i dag

Vi traff en av Kinnerud’s beboere ute på en liten rusletur alene….

Vi er så heldige som har vakker natur rundt hele byen vår! SJELEBOT!


Fresh air

Nok en helg hvor jeg er skikkelig sugen på frisk luft. Da passer det bra at sambo er en villmann og vi har en hund vi kan låne! Med GPS’en klar, la vi turen til the deep dark woods of Sande i Vestfold. Jeg mente bestemt jeg fikk nok av klatring sist helg, men det skulle vise seg at DET hadde jeg ikke. Er man fuglejeger, er det feigt å gå på stier og skogsveier – da entrer man BUSHEN. Vel, jeg holdt ut og kosa meg skikkelig med lett trav i ulendt terreng. Bra for ryggen!

Reu advarer eventuelle storfugl om at han er på vei

Det er ikke gull alt som glimrer…Og under det tilsynelatende harmløse gresset…….

….var det myr og vann. Masse vann. Mens sambo elegant hoppet fra tue til tue, peila jeg meg inn på skogbrynet og fant ut at det å STORME over myra var lurt….

I fullt firsprang over myra, oppdaga jeg plutselig at jeg hadde løpt flere meter med bare én støvel. Den andre satt fast i gjørma…

Vi kom oss over til slutt

Følte meg høy og mørk i bushen…

Vi lagde bål og grilla ostesmørbrød…og…eh….tørka sokker..(Noe for mattilsynet??)

Det ble ikke noe fugl på Reu i dag, men vi tror han var like fornøyd med turen som oss!

Beste mandag ever!

Mandag morgen vil jeg nesten ikke snakke om! Full av engstelse, spenning og nerver kom jeg meg på et vis til skolen. Jeg fikk nemlig melding fra svigersønn litt over sju om at ”vannet har akkurat gått og riene er kraftige”.

Ikke til å stikke under en stol at jeg egentlig ga fullt F i skolen og analyser akkurat da. Men jeg måtte jo. Til alt hell hadde læreren dobbeltbooka – og delte ut noen oppgaver vi skulle jobbe med før han ønska god dag og forsvant. Jeg klamra meg fast til pulten fram til halv elleve. Da takka jeg pent for meg og raste over brua og hjem til tante for felles skjebne og trøst. Og VENTING. Og MER venting.Gode tanta diska opp med ventemat

Etter hvert kom moder’n også, og så satt vi der – tre overnervøse damer i vår beste alder. Klokka var halv to da jeg tok med meg mitt opphav og dro hjem for å vente videre. Det hadde jo gått SÅ mange timer siden sist vi fikk nyheter fra sykehuset?? Tvillingene skulle på kamp i Svelvik, og jeg fikk i dem noe mat før de heldigvis fikk kjøre med treneren sin til kampen.

Klokka 16.10 orka vi ikke vente lenger, så jeg tok mot til meg og sendte en melding til svigersønnen: Beklager at jeg maser – men nå blir jeg litt bekymra! Under ett minutt etter ringte eldstegulljenta mi: Jaaa, mamma – da er du blitt mormor!!!!!

DUNK!!! SANT??? JIPPIIIIIIIII!!!

Tommy så verdens lys klokka 15.15 den 20.09.2010. Han var 4780 g og 54 cm lang.

STORE FLOTTE ALLERVAKRESTE GULLGUTTEN!

Jeg har vært LOST siden! Og lost kommer jeg nok til å forbli!

Madly, deeply in love………

TAKK til mamma’n og pappa’n for NYDELIG utført jobb!!