FRAMSNAKKING

FRAMSNAKKING er rimelig hett for tida. Reklamemannen Svein Spjelkavik er mannen som fant opp ordet etter en lunsj på jobben. Han og en del andre kollegaer satt som vanlig og baksnakka folk under lunsjen. Da var det ei dame ved bordet som reiste seg opp og sa: – Hvis dere ikke kan si noe PENT om folk, så vil jeg ikke sitte sammen med dere mer!

Dette tok Spjelkavik virkelig til seg. Fra det øyeblikket bestemte han seg for å gå i bresjen for det å snakke fint om folk som ikke er til stede. Og dette kaller han altså FRAMSNAKKING.

Det ble oppretta en framsnakke-gruppe på Facebook – som tok helt av! Pr i dag har gruppa 126 958 medlemmer her i landet, og flere andre land – bl.a Sverige og Danmark – har oppretta lignende grupper med mange medlemmer.

Jeg har tenkt på det der en del. Er jeg en baksnakker eller framsnakker? Egentlig litt av begge deler, om jeg skal være ærlig. Jeg vet at jeg er flink til å snakke varmt om folk jeg syns er flotte, men jeg faller ganske ofte i fella når det gjelder å snakke mindre pent om folk jeg av en eller annen grunn ikke kan noe med. Sikkert en stygg uvane jeg burde bli kvitt! Det er sikkert mye bedre å ikke si noe om vedkommende, hvis du ikke har noe pent å si. Men lett er det ikke! Dere vet jo hvordan jenter ofte er over en kopp kaffe. Da blir det drøfta mye og mange, og alt er ikke like pent bestandig. At jeg blir 100 % framsnakker over natta, er jeg rimelig sikker på at ikke går, men at jeg tenker hardt over det og forsøker – det kan jeg love!

Så da begynner jeg:

I dag vil jeg framsnakke ei utrolig flott dame som jeg er veldig veldig glad i. Vi møttes for 6 år siden og har opplevd masse sammen. Vi har reist land og strand rundt, vi har hatt mange helger sammen og bare kost oss hjemme, og vi har hatt en million gode samtaler som har betydd enormt mye for meg. Denne dama er utrolig godhjerta og snill.  Vanvittig morsom er hun også! Og ikke minst en lojal, pålitelig og stødig venn. Jeg kaller henne bare storesøstra mi – for jeg føler at vi har et bånd som ikke kommer til å slites uansett hva fremtiden bringer. Nå har hun flytta langt vekk – over dammen til Danmark, og jeg savner henne masse. Men jeg vet at jeg og mine alltid er velkommen hos henne i lysets land og på vakre Tussilago. Jeg er enormt glad i deg, Torill – takk for at du er den du er!

Reklamer