Grå dag

Så utrolig kjedelig vær!

Sløv dag, men har fått plotta noen flere tall til semesteroppgaven. Og heldigvis ringte Trine og ba meg på kaffe. Ellers hadde jeg nok blitt sittende inne i hele dag. Som vanlig var Tommy veldig blid, og hadde en liten peptalk med mormor. Jeg er helt borte vekk i den lille mannen! 🙂

 

Post er som regel kjedelig, men i dag var det LYKKE i postkassa!

Det blir en flott bursdagsfeiring tenker jeg!!

 

 

Reklamer

Jøsses!

Det er rart det der – du tror kanskje du nærmest kommer til å bli ensom og forlatt, hjelpeløs og sippete når din kjære forlater deg en uke til fordel for tiur, bjørn, mygg, skau, hjortelus (IIIIK!!) og kompiser.

I hvert fall trodde JEG det. Og helga skulle bli skikkelig depressiv, med barn hos pappa’n –  og meg i ensom majestet.

Men NEIDA!

Fredag kveld ble en fin kveld, med middagsgjester og min 17-årige Lykkepille hjemme hele kvelden. God tacogryte med masse tilbehør. Turde ikke drikke noe sterkere enn brus til middagen, selv om Eldstegjesten gjerne hadde sett at vi tok litt vin til maten. Jeg venter og venter og venter jo på lille Tommy-gutt, og er stadig redd for at jeg må hive meg i bilen og rase til Bærum. Så jeg holdt meg til Pepsi Max’en.

Etter gjestene dro, satt Lykkepille og jeg og krafset på hver vår PC. Vi kom over en trist story i avisa om en 86 år gammel dame som hadde forsvunnet rett i nabolaget her. Etter litt diskusjon om hvorvidt mangelen på dagslys ville hemme oss, fant vi ut at vi skulle kjøre en tur og kikke litt etter denne stakkars dama. En time senere hadde vi funnet ut at mangelen på dagslys var veldig hemmende, så vi dro hjem i enighet om å lete videre i morgen.

Rimelig klar for senga og i ferd med å skru av PC’n, ringer plutselig telefonen og GJETT!! En kjempekoselig samtale fra en sårt savna venn – og dagen ble plutselig helt flotters! Sovna fort og godt, og sov helt til 05.30. Da gikk naboens helvete av en bilalarm IGJEN. For attende gang denne uka..Jeg LOVER – om han ikke kutter ledningene (?) til den alarmen, skal jeg personlig knuse hele bilen!! Det ER jo aldri noen som rører bilen – den bare føler for å ULE i hytt og pine.

VEL – sovna omsider igjen og bråvåknet 08.15 av en annen nabo som hadde funnet det for godt å fjerne panelet på husveggen med brekkjern… GÆÆÆK. (Du kjenner lyden???) Tror jeg og dyna var oppom taklistene et øyeblikk…Puls i 700!! Takk skal du ha!!

Jeg ga opp å sove mer og somlet meg ut for å sette på kaffen. Bolla Pinnsvin og Interiørkonsulenten kom innom og det var ikke særlig lystig.. Skal ikke si så mye mer enn at : Det er ikke alltid så greit å være gravid og ikke få hjelp når du sårt trenger den! (Heier ikke noe særlig på leger for tida!). Etter at de dro for å forhåpentligvis få seg litt søvn, koste Lykkepille og jeg oss med frokost og masse knising. Vi har akkurat samme dårlige humor, og ble enige om at det av og til er litt deilig å kunne være rare – bare vi to sammen. Etter noen timer med bare fjas, fant vi ut at det var på tide å være litt alvorlige og gå en tur langs elva. Vi leste i avisa at dama som forsvant høyst sannsynlig var å finne der… Litt krampaktig ”tur” ble det – da vi begge var litt engstelige for å se til venstre. Elvebredden. Vi gikk fort et stykke, før vi fant ut at det kanskje var best om vi stakk innom søs og moder’n for en kaffe.

I kveld har jeg vært på koselig besøk og spist nydelig mat sammen med to herlige mennesker jeg stortrives sammen med. Og så har jeg laget avtale om kaffedate med Solbrilledama på fredag. Gleder meg masse!

Ble litt satt ut da jeg leste at gamle dama var funnet død i elva i kveld. Men likevel sikkert godt for de pårørende at hun ble funnet. Må hun hvile i fred…

På tide å hente Lykkepille på jobb. Flinke jenta har servert 60-åringer i hele kveld.

Den gang da

Det var den gangen det var plass til masse gress mellom rekkehusene.

Den gangen alle mammaer var hjemme og alt luktet grønnsåpe – eller middag. Den gangen det hang filleryer ut av soveromsvinduene hver torsdag – den uuttalte konkurransen om hvilken kone som var den beste vaskekjerringa. Den gangen mødre kokte minst fire kanner kaffe hver dag, og alltid hadde vafler eller kake til kaffen. Den gangen hver eneste lille kvadratmeter plen var fylt opp av pledd og dokker, små, strenge skolefrøkner eller ville indianere. Den gangen du var indianerjenta til en av cowboyene og levde noen timer under fullstendig beskyttelse av en liten tøffing med halstørkle og pinnepistol. Den gangen alle mammaer og pappaer var gift med hverandre og alle nabofruer passet hverandres barn – om noen skulle i butikken. De ble ikke lenger borte enn det, mammaene – de kom halsende hjem igjen med farse og poteter, hvalbiff, bankekjøtt og PEP i posene sine. Og alle pappaene kom hjem til skinnende rent hus og ferdig middag klokka fire. Og etter middag var det HVILE – for pappaer, som sovnet med den digre utgaven av lokalavisa over ansiktet, på sofaen. Det var hvisketimen vår. Vi kunne komme inn, men vi måtte være stille. Det var viktig at alle pappaer fikk middagshvilen sin – ellers hendte det vi barna fikk både sure mammaer og pappaer.

Det var sånn den gangen, at tante kom innom og lånte en tier til bensin på den bittelille, lyseblå bilen sin. Da kunne hun kjøre rundt i distriktet en uke, eller i hvert fall veldig lenge.

Den gangen var jeg en lykkelig, liten trassbombe med stor sans for rettferdighet og brannbiler. Jeg var en gjenganger i sandkassa, og likte meg best sammen med guttene. Det var mest realt sånn. Jeg tok gjerne imot en lusing eller god brytekamp – om jeg bare fikk lov til å hevne meg når de minst ante det. Guttene, altså.

Det er rart å tenke på hvordan alt ble – lite visste jeg om alle brytekampene jeg skulle gå mer eller mindre bevisst inn i videre i livet. Og hvor mange lusinger som har kommet sjelen min til gode underveis.

Men så er det jo sånn: Det som ikke knekker deg, blir du sterkere av.

Jeg ble en god bryter etter hvert.