DAG 3: NOEN ELLER NOE DU SAVNER

Åh. Det er så mange og så mye jeg savner. Besteforeldrene mine, alle fire. Folk jeg har vært glad i som jeg har mistet. Venner jeg har hatt som jeg har mistet kontakten med. Savner å føle meg 100 % glad og 100 % frisk. Noen ganger savner jeg å være ung og uansvarlig. Jeg savner å gå på skolen, studere. Jeg savner alltid sola når den er borte. Jeg savner den tida da folk bare kom på besøk – uten å ringe og avtale først. Jeg savner tida før alle ble hektet på PC & mobil. Jeg savner å reise land og strand rundt på fotballkamper. Jeg savner den herlige uken jeg og sambo hadde på Gran Mélia Palasio de Isora. Jeg savner å være slank. Jeg savner barnebarna mine minst 10 ganger hver dag.

Men mest av alt savner jeg pappa. Åtte og et halvt år siden han døde. Helten min. Mentoren min. Komikeren. All latteren han skapte, alle ting han sto for og var. Jeg hater at jeg aldri mer skal få se han, snakke med han, gi han en klem. Et savn jeg kommer til å bære med meg resten av livet.

Elsker deg, pappa’n min.

300799_10150359096552091_1492945516_n

Den gang da

Det var den gangen det var plass til masse gress mellom rekkehusene.

Den gangen alle mammaer var hjemme og alt luktet grønnsåpe – eller middag. Den gangen det hang filleryer ut av soveromsvinduene hver torsdag – den uuttalte konkurransen om hvilken kone som var den beste vaskekjerringa. Den gangen mødre kokte minst fire kanner kaffe hver dag, og alltid hadde vafler eller kake til kaffen. Den gangen hver eneste lille kvadratmeter plen var fylt opp av pledd og dokker, små, strenge skolefrøkner eller ville indianere. Den gangen du var indianerjenta til en av cowboyene og levde noen timer under fullstendig beskyttelse av en liten tøffing med halstørkle og pinnepistol. Den gangen alle mammaer og pappaer var gift med hverandre og alle nabofruer passet hverandres barn – om noen skulle i butikken. De ble ikke lenger borte enn det, mammaene – de kom halsende hjem igjen med farse og poteter, hvalbiff, bankekjøtt og PEP i posene sine. Og alle pappaene kom hjem til skinnende rent hus og ferdig middag klokka fire. Og etter middag var det HVILE – for pappaer, som sovnet med den digre utgaven av lokalavisa over ansiktet, på sofaen. Det var hvisketimen vår. Vi kunne komme inn, men vi måtte være stille. Det var viktig at alle pappaer fikk middagshvilen sin – ellers hendte det vi barna fikk både sure mammaer og pappaer.

Det var sånn den gangen, at tante kom innom og lånte en tier til bensin på den bittelille, lyseblå bilen sin. Da kunne hun kjøre rundt i distriktet en uke, eller i hvert fall veldig lenge.

Den gangen var jeg en lykkelig, liten trassbombe med stor sans for rettferdighet og brannbiler. Jeg var en gjenganger i sandkassa, og likte meg best sammen med guttene. Det var mest realt sånn. Jeg tok gjerne imot en lusing eller god brytekamp – om jeg bare fikk lov til å hevne meg når de minst ante det. Guttene, altså.

Det er rart å tenke på hvordan alt ble – lite visste jeg om alle brytekampene jeg skulle gå mer eller mindre bevisst inn i videre i livet. Og hvor mange lusinger som har kommet sjelen min til gode underveis.

Men så er det jo sånn: Det som ikke knekker deg, blir du sterkere av.

Jeg ble en god bryter etter hvert.