Halleluja?

Jeg gikk på søndagsskole et år eller to da jeg var liten. Kanskje fordi ”alle andre” gikk der, men jeg tror nok det var mest for å få gullfisker i boka. Vi fikk nemlig det – en bitteliten klistregullfisk i en liten bok hver gang vi møtte opp. Jeg husker ikke så veldig mye av hva vi gjorde der, men jeg kan enda et par av sangene vi lærte. ”Min båt er så liten” blant annet.

Jeg var veldig glad i å synge da jeg var yngre og ville gjerne begynne i kor. Og hvilke muligheter hadde man? JO – det eneste vi sangglade kunne gjøre, var å melde oss inn i mini-gospel eller noe i den duren. Altså kristenkor. Noe annet fantes ikke i området der jeg bodde i hvert fall. Jeg endte opp med å synge i barnekoret til Filadelfia-menigheten. Be, så skal du få – let så skal du finne osv. Etter hver korøvelse var det ord for dagen, vitnesbyrd og annen halleluja-trafikk. Jeg husker jeg syns det var kjedelig – selv om det tross alt var mer liv der enn i statskirken…

Etter noen måneder med sang hadde vi mulighet til å melde oss på leir. Det er klart jeg ville det! De andre barna og ungdommene i koret var jo snille, koselige mennesker, og jeg kunne få reise vekk sammen med dem en uke – uten foreldre! Jeg var 11 år og syntes det var STORT! Det er ett inntrykk jeg sitter igjen med etter den uka, og det er: Jeg var skremt! På kveldene var det samling i en slags gymsal eller lignende. Og der ble man bedt for, enten man ville eller ikke. De fleste ville nok, mens en god del av oss nok ikke var så sikre på hva DET ville si. Men vi sang og ropte hallelujah som best vi kunne. Det som var så fryktelig skremmende, var TUNGETALEN. I løpet av disse samlingsstundene var det mange av de voksne og noen litt eldre ungdommer som begynte å bable usammenhengende på et språk ingen forsto. Etter jeg ble voksen har jeg kunnet sammenligne det med diverse former for ruspåvirkning. Du vet sikkert hvordan overstadig berusede høres ut?

Så en kveld etter MØTET (Jeg har forstått at det i de kretser ikke kalles samlingsstund – det heter MØTE), ble vi stående en gjeng halvstore barn og pusse tenner rundt en slags brønn utenfor. Og så begynte et par av guttene å le. Det ene tok det andre og samtlige rundt brønnen lo og lo og lo. Og jeg var helt sikker på at nå var jeg frelst! Jeg hadde jo hørt hvor mye glede man fikk i hjertet ved å ta i mot Jesus – og sett hvor bablete og lattermild man kunne bli etter møter. Så selvfølgelig var jeg frelst. Jeg lo og lo og følte at livet var bra, og at nå ble det orden på sakene! Dagen etter var ikke følelsen der mer, og jeg husker at jeg følte meg rimelig skuffa! Jeg hadde jo forventa et liv fylt med latterkramper… Jeg var ikke medlem i koret særlig lenge etter leiren. Jeg følte meg teit og dum og syntes det var kjedelig med Jesus-sanger. Jeg likte bedre ABBA-låter..

Men noe jeg lærte i løpet av søndagsskolen og leiropplevelsen, og for så vidt i alle år med kristendomsundervisning på skolen, som JEG forsto var det viktigste: DU SKAL ELSKE DIN NESTE SOM DEG SELV. Det ligger ganske så mye i den setningen, ikke sant? La andre værra som de er om de ikke vart som de sku’, Alle er seg selv – alle er vi gode nok. Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg! GRUNNPILARER! Jeg mener det dreier seg om sunt bondevett og normal folkeskikk for ALLE. Og det bør i høyeste grad gjelde for de som påberoper seg å være aktivt kristne!! Det viktigste budet av alle!

DERFOR er det med stor forundring jeg registrerer at enkelte som forkynner guds ord, både i privat og offentlig sammenheng, er noen av de mest dømmende og fordømmende mennesker jeg vet om! De kritiserer alt og alle for alt fra klesstil og bolig, til hvordan andre mennesker velger å leve sine liv. Og da særlig HVEM andre velger å leve sammen med. De har krabbet opp på en imaginær pidestall og der sitter de og dingler med selvtilfreds mine og rakker ned på andre som ikke er 100 % som de selv. De har ingen intensjoner om å prøve å forstå mennesker som ikke praktiserer kristendom, og er de første til å snakke nedsettende om andre levesett og religioner. Jeg kunne fortsatt med eksempler i en evighet. Det skal jeg ikke. Men jeg kjenner det blir vanskelig å elske dem..

Med hvilken rett påberoper de seg å være bedre enn andre? Det får jeg kanskje aldri svar på, men jeg lover at det er et par stykker jeg kunne tenke meg å spørre!

Jeg må for ordens skyld legge til at jeg kjenner flere personlig kristne som er omsorgsfulle, snille mennesker, altså! Det er heldigvis mer unntaket enn regelen jeg skriver om nå.